Ull/Hånd

The right to be you is confirmed with each breath står det på Yogi te-lappen som henger å dingler i snora på teposen i vannet i koppen på kontoret til familierådgiveren. Jeg er egentlig sulten, men jeg rakk jo ikke å smøre brødskiver. Er det 10 år siden jeg var her sist? Jeg husker ikke om det er de samme bildene som hang her da. Bare at alt handla om mor. At mor ikke må bli stressa i denne stressende situasjonen av å forlate meg etter en bytur med venninnene på lille julaften, etter at barna og jeg hadde vært å kjøpt juletre. Jeg går i for rare klær nå. Barna blir stressa, og det stresser mor at barna blir stressa, og mor har fått et nytt lite barn med sin konservative mann, med rik pappa, som hjalp til å kjøpe en leilighet til 11 millioner, for fem år siden, som blir stressa av å se morra si stresser over sine gamle stressede barn. Stresser både barn og konservativ mann si. Combo points. Stright fucking flush. Og her sitter jeg med en skjorte jeg selv lukter lukter svett kan jeg se til helvette og tenke litt på andre enn meg sjæl tenker jeg de har lyst å banke inn i meg. Jeg gråt for en uke siden. For jeg viste hvor det bar. Også drakk jeg. Mens jeg grein. Også drakk jeg mer. Også grein jeg litt mer. Jeg griner litt nå også. Men de tror vel bare det er fyllesykrødeøyne som vesker seg i det reine miljøet hvor jeg er en fremmed, et skabbete dyr i garasjelyktelyset i kontorets taklamper. Kanskje jeg vaska meg i overigåsh? Dama repeterer noe i munnen. Om jeg har noe å legge til? Et bilde av meg i en hvit rein skjorte på ferja til tyskland, før vi skulle toge til Lübeck og ta toget med togferja fra Puttgarden til Rødberg? Et postkort liksom? Vanligvis bruker jeg rene klær altså. Nå har morra babla monolog i 35 minutter og det står igjen 10, og vi vil jo helst ikke gå over tiden så om jeg hadde noe på hjertet hvis ikke kan vi gjøre dette raskt flere venter. Teen er overaskende kald merker jeg når jeg tar en slurk. Det har blitt så kaldt. Over natta liksom. På høsten. Det var den boka som jeg skreiv mine innerste hemmeligheter i som lillegutt hadde lest i og blitt aldeles forferda over sin fars seksuelle fantasier den siste varme sommerdagen i starten av september jeg satt ute og følte at alt var blitt så fint og vakkert etter at jeg begynte å leve ut mine kinks jeg gjennom hele livet hadde skammet meg over, og at det egentlig aldri var noe farlig å møte andre mennesker som likte det samme, og kjenne at jeg, for første gangen, i hele mitt liv, var normal, og at jeg til og med kunne bli solbrent her jeg satt han pakket sakene sine og dro for godt. Nei jeg har ikke noe å si. Det var fælt. For et stakkars barn. Var det dråpen. Med god margin. Stakkaren gikk jo helt i frø av skjørtene og kjolene, også fikk han plutselig for seg å lese dagboka mi som ballast som kælva hele oppsatsen. Så skjørt et ungdoms sinn egentlig er inni der. Eller. Jeg er en punker innerst inne. Eller. Jeg er innerst inne en punker til sinns. Hu kikker ned i pappirene og finner frem to eksemplarer og legger et eksemplar til mor og et eksemplar til far. Meg. Ex-Pappa. Fylliken. For nå skal jeg faen meg gå å drekka. Han rare idioten på Carl Berner som går med skjørt og drekker og stinker. Han ekle perverse gubben. Finner en penn på bordet og skriver på papiret mens jeg gulp-raper en yogi te-rap innvendig og søt kardemomme og nellik duft fyller lufta i nesa. Minner om jul og juletreets lysende grønne prakt i den lune stue. Og mens jeg nemmer hvor dette vil bære hen setter jeg et punktum. For første gang i mitt liv. Etter etternavnet etter å ha signert. Et punktum. Jeg blei overaska sjæl.