1 2 3, 1 2 3

Jeg er kald. Jeg er varm. Jeg er tom, men full av flyktende følelser. Jeg viste hvordan det kunne bli. Men skulle det virkelig bli slik? Jeg trykker på knappen til heisen foran resepsjonskranken på Østre bydel familievernkontor som lukter unaturlig nøytralt mens det flagres med prideflagg og påfallende mange bilder med en illustrasjon av sol hengende på veggene vedsiden av en kortere person jeg kaller "mammaen". Jeg kan ikke stikke under en stol at jeg har vært sint på henne for alt som har skjedd mellom oss. Jeg kan si det er hennes feil. Men det er sikkert egentlig min feil alt sammen. Det er som regel det. Av de rare tingene jeg sier og gjør som virker malplassert og fjernt for deg men liksom logisk for meg der og da som da jeg påsto at fanta var mandarinsmak til en kompis jeg senere skulle avslå å møte med en dårlig vits han tydeligvis ble fornermet av og aldri ringte siden, eller når jeg ikke husket telefonnumeret mitt og sa feil telefonnummer en mørk kald sommernatt et sted rett over grensa til Sverige i skogen hvor jeg måtte spørre om trekant med venninna di da vi endelig skulle sove oh jesus vigsle min sjel takk jeg knyter hjertet som en neve av stål og står så rett jeg kan til det plinger i heisen og med seks skritt skritter behersket inn. Nå skal vi ned. Nå skal vi helt ned. Jeg trykker på 0-utgang og så. Lukker dørene seg. Før det begynner å gå nedover. Knyttet hører jeg mammaen gjenta ting vi snakket om på møtet. Og jeg svarer likt det jeg svarte på møtet. Hun gjentar nok en ting vi snakket om på møtet. Og jeg svarer nok en gang likt det jeg sa på møtet. Nesten mekanisk. Tomheten fraværet av det siste jeg hadde er et vakuum som imploderer alt til en hard kjerne i midten av kroppen. Sjappa med kompisen jeg gav opp fordi jeg fikk barn. Bandet. Kompisene som slutta å ringe fordi jeg aldri var med på byen. Du må betale vipps-en jeg sendte deg for mat de siste dagene JA vi snakke om det på møtet! Roper jeg. Ikke nok med at jeg ikke får se barna, jeg må betale for at de spiser middag et annet sted også. Det skulle vært omvendt. Det er jeg som trenger hjelp. Det er jeg som er skada. Det er jeg som har det vondt. Dette er ikke min feil. Jeg har ikke gjort noe feil. Og nå gjør hun seg vanskelig i kroppen ser jeg i sidesynet mens jeg nistirrer på heisknappene som teller ned og skjønner at jeg nok en gang har gjort en jævla hælvettes mega tabbe. Nå er hun redd og jeg er en mann som gjør damer redde. På familievernkontoret Østre bydel en klar høstdag solen slår inn og treffer på null utgang når dørene åpnes plinger det. Også står hun stille. Foran utgangen. Gå da! Eksploderer jeg. Feil på feil på feil på feil på feil på feil ha ha ha ha ler jeg for jeg klarer ikke snakke. For jeg klarer ikke viske. For jeg klarer ikke synge. Jeg klarer ikke danse. Men nå må jeg danse. Jeg må synge. Jeg må spørre deg gestikulerende. Har du hørt en hund viske bjeff bjeff i øret ditt ved siden av rattet på teltet du hang rundt rundkjøringen når vi tissa fra en gul heisekran med Hanssen?