Om

TLDR: Øyvind Dahl skriver tekster han håper er sammenhengde.

Det er så mye jeg har lyst til å si. Ytre på en eller annen måte. Gjennomtenkt, eller kanskje litt lite gjennomtenkt. "Tenkt" kan jeg love at tankene jeg skriver ned er. Hvertfall en liten stund "tenkt på". Jeg pleier som regel å komme på temaer jeg vil skrive om, når jeg gjør ting jeg ikke vil gjøre. Jobbe, for eksempel. Eller vaske. Og da rekker jeg å tenke på en hel del ting. Eller når jeg drikker alkohol. Da ramler det ofte mange tilsynelatende spennende ideer inn i hodet. Som dessverre dagen etter, da promillen er fjernet av kroppsdelen leveren, kroppens vaskehjelp, og bare slaggrestene ramler rundt i hodet og gjør vondt, viser seg å ikke være så spennende allikevel.

Det kan jeg egentlig beklage på forhånd. Kjenner jeg meg selv rett, noe jeg egentlig ikke gjør, så glipper det av og til med selvsensuren når promillen overstiger et punkt. Uvisst hvor det punktet befinner seg. Som Euklid, er jeg heller ikke så opptatt av hvor et punkt nødvendigvis befinner seg. Det er ikke det som er spennende. Så lenge vi vet at punktet finnes, kan vi drite i hvor det finnes.

Og om det da skulle finnes et annet punkt til der ute. Kan det alltid la seg gjøre å streke en rett linje mellom dem. Euklid skrev også det ned. Det skal ikke stikkes under en stol at det kan finnes en rett strek fra min promille til datamaskinen. Hvor jeg skriver og tøyser, og har tilgang til litt for mye av alt. Porno bl.a. Jeg sier ikke at jeg er avhengig. Jeg sier bare at det kan bli litt altoppslukende for min enkle sjel. Det er lett og la seg hypnotisere av tilgjengeligheten på de enorme mengdene og variasjonene. En tilsynelatende uendelig foss av alt du kan være nysgjerrig på. Eller bare bittelitt nysgjerrig på.

Det var ikke sånn før. Da var internett ustabilt. Et sted du fort kunne være utestengt fra tid til annen. Herre jesus som vi styra. Med rare bokser, og ledninger og enda flere bokser og instillinger skjult i menyer ikke engang kompisen din som kan Linux fant. For ikke å nevne alle de rare tingene du skulle skrive inn over alt. Og rett som det var. Stoppet internett å fungere. Det kunne være din egen feil. Det kunne også være internettleverandøren sin feil. Eller manglende innbetaling. Som er min feil. 

Derfor var det alltid med en viss frykt og spenning vi trykket på startknappen på internett. For så å følge med på status ikonene som byttet fra "ringer opp", "kobler til", "oppretter nettverk" og tilslutt "tilkoblet". Vi holdt på med det før. Skrudde internett på. Surfet rundt. Ja faktisk, "surfe" var det offisielle verbet for å lese ting på nett. Og skrudde internett av når en var mett og fornøyd. Og det var det. Så måtte du finne på noe annet. Romstere litt på rommet sitt for eksempel. Selv var det aldri sikkert når neste mulighet bød seg på surfing.

Hadde du ikke lagret unna noen snuskete filer da status ikonet aldri nådde "tilkoblet", var det ingen kjære mor om du ville ha lettservert underholdning av organer i kjønnslig omgang. Mang en dyp mappestruktur med falske navn har blitt flittig fylt opp av filer. Som et ekkorn. Hamstret vi nøysomlig til en vinterdag.

Jeg husker jo faktisk noen av filmene jeg lagret. Av alle ting hjernen min kan huske på, så husker den på scener fra pornofilmer. Altså. Unnskyld meg? Når ble det en evolusjonsmessig gode? Var det virkelig slik at de gikk rundt i steinalderen og husket på en gang de befølte en spesielt utformet fetish? Altså en sånn stein figur med store pupper og stor rumpe? Og de som husket på dette på en eller annen måte fikk flere barn som overlevde og fikk nye barn? Forresten må barna dine overleve og få egne barn. Det er først da en blir med i lista som overlevelsesdyktig.

Jeg merker meg at det finnes et punkt her. I steinalderens fetish skulptur. Og i seksfantasiene i hodet mitt. Der har vi to punkter. Da finnes det en rett linje mellom punktene. Gjennom tid og rom. Nakkehårene reiser seg. Denne linje-oppdagelsen gir meg en følelse av en tyngde. En følelse av noe som kan være viktig. Noe jeg ikke har følt på en stund for så vidt. Er det følelsen av å tilhøre? Nei, det er litt for platt. Hvorfor skal noe så dustete og patetisk som porno gi meg en følelse av tilhørighet? Allikevel er det noe der. Den grisete lenken mellom fetish-befølende mennekser i steinalderen og meg. Vi har en relasjon. Tråd. Det er tråden! Jeg har mistet tråden. Og nå fant jeg den igjen. Er det sant? Er det her jeg plukker opp tråden igjen?

Jeg vil jo gjerne fortelle så mange ting. Er løsningen å begynne og ytre tankene mine i en kontekst? I en større sammenheng. I en linje mellom to punkter? Det er det jeg skal gjøre? At jeg, Øyvind Dahl, Islandwind Valley på engelsk, skriver sammenhengede tekster?