2. kapittel

Det er stille i bilen mens vi venter på grønt lys en varm sommerdag vi skal slå ut en bøtte baller på Grønmo golfklubb lillegutt og jeg, han er stille i bilen mens jeg venter på noe jeg kan finne på å si til et ungdomsfjernt tungsinn som væres men ikke forstås, eller begriper distansen av. Vil han være eller ikke være for seg selv spør jeg meg selv mens jeg husker hvordan min egen ungdomshjerne var fraværende og lekende i det jeg gløtter forbi lillegutt i passasjersetet og ut av vinduet og gjennom det nedrullete vinduet på neste bil og på en sjåfør dypt fokusert på en flue som sitter på hans ratt mannen ikke smekker til da jeg kommer på en gang jeg kjørte bil med min far for å slå ut en bøtte baller på Kjekstad golfklubb en sommerdag, det kan ha vært en vår eller høstdag for den slags skyld, men jeg husker far fortalte meg mens jeg dagdrømmende og stille kikket ut av vinduet hvordan han hadde måttet ty til vold for å løse sine mobbeproblemer en gang. Jeg har aldri vært noen spesielt populær fyr, og far ville vel hjelpe med det han kunne hjelpe med. Kanskje fordi jeg alltid har vært tynn, kanskje fordi jeg alltid er litt rar og irriterende, ikke vet jeg men som status var og som status er, har jeg alltid vært opptatt av å ikke bruke vold. Jeg valgte stolt å heller bruke mine tjenesteår i Siviltjenesten for å gi noe tilbake med mening til samfunnet som hadde fostret meg opp i et miljø jeg til i bilen med min far aldri hadde tenkt jeg trengte å bruke vold for å overleve i. Jeg slo forsåvidt det han sa raskt fra meg. Det eneste jeg kunne ha kvestet med min knytteneve var min egen etiske og moralske sans i det den liksom skulle ha truffet noen på en slik forbausende måte at jeg plutselig stod i respekt for mobberne. Som om jeg noen gang higet etter respekten fra lavpanna idioter som finner det glamorøst å tråkke på andre. Du må være forsiktig med idioter sier jeg men kan ikke merke at lillegutt bemerker uttalelsen. De får ofte oftere skryt, men det er ikke fordi de er så jævlig mye smartere enn deg. Fant jeg ut etter å ha mistet meg selv av å ikke bli sett, ikke fordi jeg gjemte meg, idioter er bare så jævlig mye mer synlige og det er lett å gi dem skryt for det lille de klarer å gjøre litt bedre enn forventet. Og mannen i den andre bilen er tålmodig når han smiler og finner fred med et grønt skjær i ansiktet og jeg vet at jeg også bør være tålmodige med ungdommer som leter etter sin vei og jeg var tålmodig med meg selv engang men det var ikke nok til at jeg ikke glemte meg bort og begynte å se på idiotene og nå sitter og drikker mens jeg ser på et kitchbilde morfar kjøpte for å være kulturell av en kjedelig norsk furu av en kunstner som kan stå imot både svensker og dansker, og tysk og fransk influens på 1950 tallet der i skyggen med et gløtt av sol på kvistene med endene svømmende i vannet. Med romantisert fred og ingen fare for å bli ihjelglodd av en fyllik i en sofa 70 år senere som nøster opp tråder av liv tungsinnet til en fraværende ungdom ble for tungt til å bære. Å være eller ikke å være. Det er stort det bilde og det forandrer seg når lyset forandrer seg. I stua kan du liksom alltid oppleve et nytt lys du ikke har møtt på før når du står opp for deg selv alene en ettermiddag full og svimmel husker jeg ikke om jeg vil huske det som skjedde så jeg banker på døra til lillegutt og sier at det er frokost. Jeg veit ikke om det har noe å si men jeg vil bare si til deg det bestefar sa til meg at han en gang mokka til en idiot som prøvde å kødde med han og da gav dem seg. Jeg veit ikke helt om jeg kan anbefale den måten. Jeg ville valgt en annen vei, men du ser jo hvordan det gikk. Nå henger jeg opp lapper på info-tavla på Kiwi ensom etter folk å spille i band med. Jeg er ikke en idiot da sier lillegutt med et glimt i øyet. Det er grønt.