Penn og papir

Det drypper i vasken på kjøkkenet ned i en kjele med bestikk og noen tallerken fra en frokost en dag min datter hadde kommet innom og vekt meg sånn i elleve tolv tiden. Det hjelper ikke å kjefte på henne lenger. Hun er blitt immun for den dårlige oppførselen min jeg særlig viser når jeg er fyllesyk, trøtt og har lyst til å sove. Kanskje. For hun kommer innom av og til. Og skravler litt inn i det verkende hodet mitt. Og nå orker jeg ikke å høre på den dryppinga lenger. Jeg har prøvd å overse den lyden flere timer. Halvsovnet i noen minutter og våknet igjen. Vridd meg rundt under ullpleddet på sovesofaen jeg ikke har orket å redd ut til en seng i nok en endeløs jakt etter en drøm jeg kan forsvinne i. Det var noe med en jobb, og hun så på kjøkken på ikea for tiden. Men varmen og lukten fra kokte egg brakte gode minner. Husket jeg på å banke på døra til lillegutt? Jeg reiser meg opp og går bort til døra hans, og banker på døra og sier at nå er det frokost. Ustø holder jeg i dørkarmen tilbake på kjøkkenet og kjenner panikken kommer. Hiver meg ned på stolen og ser ned på tallerken foran meg. Går det bra spør hun. Ja det går bra roper jeg tilbake. Jeg er så lei av det spørmålet. For det går ikke bra. Men jeg vil ikke plage henne med mine ting. Faens jævla drøppe helvette roper jeg og kaster pleddet av meg og setter meg opp i sengen og merker at hodet kjennes faktisk helt greit ut på vei mot kjøkkenet og tenker på frokosten med min datter for noen dager siden. Eller er det en uke siden? Kanskje jeg skal diske opp med noe frokost. Jeg tar noen skritt tilbake og banker på døra til lillegutt. Erru våken? Jeg setter på litt kaffe og frokost om du vil ha. Også tasser jeg til kjøkkenet og får stengt krana skikkelig. I oppvaskkommen ligger alt vi brukte, og på benken vedsiden ligger brødet hun kjøpte på veien hit på fjøla og er så tørt at du kunne drept noe med det. Hvertfall en måke. Hvertfall en jævla rotte. Han har vært død i to år nå pappa. Jeg tar brødet og kaster det mot vinduet, men det treffer heldigvis vinduskarmen, for det brødet hadde garantert knust det vinduet. Han likte egg og, men vi kom liksom litt på kant med hverandre og nå sitter han bare på rommet sitt og spiller dataspill eller ser på videoer eller hva nå enn det er han driver med. Jeg vil ikke gå inn dit. Han skal få lov til å være der inne så lenge han vil. Og ha det akkurat som han vil. Det piper i gangen sier han mens jeg overdøves av matfresing og skramling på kjøkkenet hvor den pipingen fra brannsentralen uansett går i flukt med øresusen min. Sånne små rare historier sitter jeg liksom helt alene med kunne jeg ha sagt for det er kanskje en del av hvorfor det aldri går bra da jeg sier det går bra. Også gikk jeg ned trappen i oppgangen til apparatet som pep, og så i displayet at det var i femte etasje at alarmen hadde startet også går jeg opp til femte etasje og banker på hos hun som bor der. Men hun er aldri hjemme, eller så har hun tatt selvmord og nå ligger hun og holder strikkepinner i stikkontakten og ryker så brannalarmen snart utløses om ikke noen lufter og trykker på den ene knappen som gjør at ikke brannvesenet kommer. Av en eller annen grunn tenkte jeg som barn ofte på at det er en grei måte å gjøre det slutt på. Vanskelig å si hvor jeg fikk den ideen fra. Det er vist en ny dings som en legger inn under kjøkkenet når en bygger det for å passe på at vann ikke blir liggende uoppdaget og råtner bort kjøkkengulvet ditt som hadde reagert på fuktighet hos naboen og utløst pipingen i brannsentralen fant jeg ut etter å ha ikke ha fått noe svar da jeg banket på døra lenge nok til at jeg begynte å stille spørmål rundt min egen tilregnelighet. Trappene til min egen leilighet ble skrittet i skamfull takt over å ha blitt oppbrakt over et så dustete problem som fuktighet. Ingen naboer hadde hørt eller brydd seg om alarmen. Det er nok noe som skjer til vanlig dette her. Alarmer som går som ingen bryr seg om. Også glemte jeg hele episode. Helt til jeg sitter og skriver på et ark at jeg søker nye band medlemmer eller noen å spille musikk sammen med, med penn og papir. Et så gammeldags format. Jeg skal kopiere det opp i 4 5 eksemplarer og henge det opp på Carl Berners Plass og håpe på at noen kan bli med å lage tre fire sanger vi skal spille live før sommerferien. Et pragmatisk lavterksel dogme band. Og da fikk jeg ideen at jeg skal henge opp et ark i oppgangen så boretslagets beboere kan se det. Det bor sikkert musikkinteresserte folk her og. Og da husket jeg brannalarm episoden med hun i femte etasje. Kanskje jeg skal spørre henne om den ene episoden og høre om hun har det bra. Så kan vi stå der begge to og si at alt er bra, selv om ingenting er bra.

[... må legge meg nå as skriver mer i morra]