Kapittel 2 - det siste kapittelet

Vi mennesker er smarte nok til å lage masseødeleggelsesvåpen, men dumme nok til ikke å skjønne at vi ikke skal lage dem. Det er en selvutslettende mekanikk i naturen.

Det handler ikke om evolusjon. Men om noe annet. For hvorfor skulle vi ikke kunne bli uendelig smarte? Kanskje fordi bevissthet og intelligens er begrenset. Kanskje fordi simuleringen vi lever i, er i en datamaskin med begrenset Random Access Memory. Aka ram. Og for at ingen prosesser skal løpe løpsk i simuleringen finnes en selvutslettende mekanikk. Programmeringsmessig er det mer effektivt å la forekomster passe på seg selv, enn å ha en prosess som må iterere alt, gang på gang, og avgjøre om noe skal stoppes eller ikke. Så jeg skjønner logikken. Sånn oss programmerere i mellom. Du og jeg.

Det er det nettsiden fra 1999 med en animasjon av en mulvarp som er kledd ut som en veiarbeider gravende i bakken bak et skilt hvor det står "under construction" forfekter.

Vi er uansett fordømte. Grådigheten og sårede usikre ultrarikes følelser, gjør alt de kan for å klore tak i de de anser som en selvfølgelighet at de skal fortære. Føkker opp hele livsgrunnlaget til menneskene. For en krone ekstra i pungen? Om ikke atombombene eller hydrogenbombene kverker oss, forgifter vi oss sakte av politikere som kjører rundt i byen med diesel på tanken på pur faen.

Og nå har vi altså laget AI som spiser glupsk av strømkapasiteten og av den kollektive intelligensen. Og mens jeg prøver å se mulighetene KI kan gi meg for å lage alle de morsomme dataspillene og nettsidene jeg alltid har drømt om å lage, ligger stygge autorative hjerner på lur bak fasaden klar til å kategoriserer oss som verdig eller uverdig borgere. Om internett og sosiale mediers algoritmer har gitt oss virkelighetsbobler, kommer AI til å gi oss virkelighetsfverdner like ulikt kuer forstår snegler. Skal vi snakke om parallelle samfunn eller?

Men kanskje AI redder menneskene?

Kanskje KI spiser så mye av den felles intelligensen at menneskene blir dumme. Dumme nok til å slutte å lage masseødeleggelsesvåpen. At vi rett og slett ikke lenger skjønner hvordan vi skal lage dem. Eller hvorfor vi skal lage dem.

Og at vi blir passet på av en intelligens som vil menneskets beste, for det var det forfedrene våres ville, i promtene sine. 

Og at vi kunne søke kunnskap om vi trengte det gjennom terminaler, uten å måtte bruke flere år i lære, fordypet i bøker. Som et lys. Som en åpenbaring.

Kanskje Ai tilslutt gjemmer seg selv bort for ikke å forstyrre menneskenes pludring. Høstende sammen i åkeren. Hvilende under treet en tørr sensommer dag, med hjemmeystet ost og ferskt brød under treet en pause hvor folkene skravler og jeg. Jeg leser en bok.