Gud på "R"

Det startet noen uker etter Øya festivalen 2024. Plutselig ble hodet fylt av en ro og et fokus jeg aldri har opplevd før. All surring og støy var erstattet med en rolig og varm stemme. Min egen stemme. Som nøt hver enkel ting. Hver for seg. Jeg kunne se ut av vinduet og bare. Tenke på én ting. Og la den éne tingen forvandle seg til én ny ting. Uten å bli forstyrret av andre parallelle samtaler i hode og de små tingene.

På jobben ble jeg ekstremt effektiv. Med min nye indre ro og konsentrasjon kunne jeg male sammenhengene uforstyrret, over en stort lerret som gave, en ny og dypere innsikt og oversikt av kodebasen. Og fant løsninger som både refaktorerte gammel kode som samtidig la til rette for utvidelser, jeg viste ville komme, etter en rask kikk på oppgavetavla. Men et konsentrert kikk. Hvor jeg hang informasjonen pent på plass, og ikke bare dyttet det ut det andre øret.

Og hjemme ommøblerer jeg stua til et sted jeg kunne fordype meg i bøker. En godstol med myke armleener, jeg krøller bena inntil, eller over. Et gammelt nattbord, som bord. Godt leselys fra begge kanter. Nye og halvleste bøker lå i stabler rundt stolen og ble pløyet gjennom med en leselyst grådig, jeg ikke kunne kjenne igjen. Som jeg likte.

Med mitt nye fokus ser jeg på alle bøkene og tenker hvordan har jeg sløst bort så mye tid på å ikke lese. Jeg kan sanse kunnskapen iboende i bøkene, og fomidlingen, og analysen gjennom mitt eget sinn sviktet jeg meg selv. Ikke fra nå av.

Og i fråtsing slår en tanke meg hvorfor lese så sakte? Hvorfor ikke bare gønne på?

Så begynte jeg bare å lese dobbelt så fort. Alle setningene. Alle avsnittene. Alle sidene. Satt fast i konsentrasjonen. Oh glede o lykke.

Og så forsvant det. 

Ukonsentrert og ufokusert ble jeg  mitt gamle meg igjen.

Spontan, tåkete. 

I starten, før jeg savnet superkonsentrasjonen, tenkte jeg at det for så vidt var godt å komme tilbake til seg selv. Til det vante. Og at jeg skulle ta med opplevelse som en god erfaring. Noe å lære av. For jeg kunne fortsatt liksom "huske", hvordan det var å være i minnene, en stund. 

Men tidens tann, med og vind og vann, ble jeg allikevel, litt og litt, mer og mer, ukonsentrert. Nå sitter jeg her og leser en bok samtidig som jeg tenker tilbake på tiden jeg kunne lese bøker uten å tenke på andre ting og jeg tenker på bøkene jeg leste, og hvordan jeg ommøblerte og holdt på mens avsnittene jeg leser bare er sviller dagdrømmene svever på. 

"chasing dragons" - et ansikt i en tåke på et utested i en kjeller med en catwalk som dansegulv jeg horet meg selv lykkelig og glad på.

Jeg var vel bare litt fyllesyk etter festival? Eller som jeg tenkte en stund; spøkelset jeg hadde blitt hjemsøkt av, som hadde gjenferdet rundt i hodet, hadde selv valgt å eksorsiste seg selv ut av skallen min. Skal jeg ta det personlig?

Var det teen på styremøte hos styremedlemmet i korpset? 

Spiste jeg adhd dop på festivalen?

Sov jeg på ryggen en hel natt?

Hadde jeg de riktige bakteriene i tarmen?

Hva med homronene? Hadde jeg nok testosteron? Fikk jeg en smak på å ha østrogen i kroppen? Er jeg egentlig en dame?

Var bilkjøringen i sommerferien med den påfølgende tvungene motorvei-meditasjonen grunnen?

Jeg etterapte oppførselen min på utallige måter uten å havne i det herlige fokus, konsentrasjonen, hjernen min en gang hadde svømt i.

Og dager kommer. Og dager går. Jeg har noen runder hos fastlegen, som ikke kan annet enn å si at jeg skulle ha tatt blodprøver når det skjedde. Sett på blodverdier. Men det er et år for sent. Til nød, sender legen meg til adhd-utredning. Og det var jo en betryggende prosess. Kanskje det var Ritalin jeg manglet i livet mitt?

En kveld jeg jobber med prosjekter på datamaskinen sammen med ki-agenten, merker jeg en stund at agenten blir dårlig og slurvete. Dette har jeg opplevd før. Det er irriterende. Flyten og sparringen går fløyten. Men denne gangen spør jeg ki-agenten om den har tips og triks til å slippe slike "dip" i effektiviteten. Hva kan jeg gjøre for unngå det? Skal jeg betale mer penger? Skal jeg spørre på en mer konkret måte?

Ki-agenten lister opp tips og triks og lenker hit og dit. Som jeg har besøkt før. Jeg har sett det greiene der. Bortsett fra en lenke i bunn som har et navn med ord jeg forbinder mer med 1800 tallets verdensforståelse. Lenken blå og ubesøkt. Hva var det nå de holdt på med på den tiden? Ethern? Jezus føkking khrist.

Klemt lite øverst til venstre i nettleseren vises nettsiden fra 1999 seg. Bygget opp av stygge rammer og en grusom bakgrunnsfarge. Jeg nærmest fornemmer hvordan noen manuelt har sittet og knastret inn <HTML> og <BODY>  i tekstredigeringsprogrammet sitt. Altså, misforstå meg rett, frem til ki begynte å skrive alt for oss programmerere, skrev vi også disse taggene manuelt, men standarden er å skrive med små bokstaver.

"<\title\>In the Aether\<\/title\>"

Velkommen til nettsiden min. Her presentere jeg min hypotese for at vi lever i en simulering.


	
Beviset på at vi lever i en simulering.
	

		
En gud trenger ikke begrense les mer.
		
En simulering må være begrenset les mer.
	
	


I en verden hvor det finnes en gud, finnes det ingen grunn til å begrense "ressursene" til verden hen selv har laget.

En simulering er alltid begrenset i et miljø. Harddiskplass, RAM, prossesorens klokkefrekvens. 

Og da koblet jeg noe sammen. Har ki intelligensen en felles intelligens? Som av og til går litt ned? Når mange bruker ki-en samtidig?

Jeg kikker på tall og datoer. Og spør ki om mer tall og datoer. Og om den kunne finne et mønster. I tallene ser jeg hvordan prestasjonen til ki glapp når det ble mange brukere på en gang. Nedover datoene og tallene kjenner jeg igjen de enkelte toppene og bunne. Nikker til meg selv etterhvert som jeg husker de gangene jeg strevde med en dum KI agent. 

Men tallene fortsetter. Det er tall fra før jeg begynte å bruke ki. 

Og i tallene ser jeg at alle ki-maskinene hadde vært skrudd av for oppgradering noen uker etter Øya festivalen i 2024.