Relé, dongel

Summende lyd strøm høyfrekvent - Knitrende støv tørt. Lukt av grå farge. Lunka metall.

I lysstoffrør romklang spiste jeg nisten min. Det smaker leverpostei i ganen. Knudrete preg plaststol, blå, et skrivebord med låste skuffer. 

Ufrivillig meditasjon av kjedsommelighet - metamorfosen gav meg superkrefter. Jeg kan høre tid. Hvert tikk. Mellom tikkene. Tideler, hundredelene, tusendeler. En evig summing. Lyd av oss. Energi gjennom ledninger. Her for en bitte bitteliten stund. Langt langt vekk i det neste.

Ettermiddagsgrålys gjennom vinduer smale høyt oppe ved taket var det gardiner. En gang oransje stripete brun. Jeg vil ikke gå dit.

Det minner meg om biblioteket. 

Med de gamle sofaene vi slo på og støvet som sto ut som røyken fra bomber på film. I solskinnet gjennom de store vinduene. Med oransje og stripete brune gardiner. 

Jeg vil ikke gå dit.

Grå lyd. Matpakkepapir. Og negler.

Kalde negler, liker jeg best å kile på. Enten med tomlene over fingrene på begge hender, eller med pekefingeren på en negl på motsatt hånd. Vertikale rugler og horisontale humper. De forteller en historie jeg leser i hjertet.

Jeg har en genser på meg. Og skjorte med snippene lagt utenfor. Brillene. Og de grå buksene med fortsatt press fra da jeg kjøpte dem på HM. 

Sko. 

Men det beste er å kile med kalde negler på overleppa. Jeg tror leppene er det stedet på kroppen som kan føle mest. Bortsett fra rumpa kanskje. Jeg ler. Jeg tror ikke jeg ville kjent ruglene om jeg kilte meg på rasshølet med neglene.

En lampe lyser. En lampe slukker. Den blinker. Også slukker den. Alt er automatisk. Rør sikkert 5 meter opp til taket. Jeg skulle ha laget en hems om jeg måtte bo her.

Selv om det er jævlig kjedelig, sitter jeg her frivillig. Vekk fra andre kan jeg være meg selv og blomstre.

Fem på fem.

Faen as jeg stikker.