Jeg er en løgner

Jeg er egentlig ikke en løgner

Det er bare det. At jeg bare må si noe som høres vanlig ut. Og da blir det fort ting som ikke er sant. For setninger er puslespillbrikker som skal passe inn i et puslespillet. Ikke noe som jeg nødvendigvis har opplevd eller mener.

Men jeg er en løgner. 

For jeg viste hvem du var når du sa hei. Og jeg er lei meg for at jeg ikke sa hei. Men jeg viste ikke hvordan jeg skulle være. Jeg viste ikke engang hvordan jeg skulle tenke. 

Alle strofene og karakterene jeg hadde sett på film. All musikk jeg hadde levd meg inn i. Hvordan skulle det gi meg svar på hvordan jeg skulle takle denne situasjonen. Jeg var ikke klar. Jeg løy. og latet som jeg ikke så deg.

Å lyve er å leve. Har vært mitt mantra så lenge. Når jeg ikke skjønner hvorfor jeg går rundt og eksisterende på en gate mellom to steder.

Når jeg så alle rundt meg. 

Og strukturene og gruppene og kategoriene og strømningene. Ikke minst strømningene.

For jeg er ikke en løgner.

Jeg er en synapse. Som kobler ting. Hva som kobler a til b gir jeg faen i. Jeg kobler bare a og b sammen. En avleder.

Mine beste fester var når jeg koblet jurist bekjente med stoner rockerne med bestemor under eiketreet i bakgården. Og levende bevitne hvordan disse skallene i et litt uvant territorium splitter bramseil og gir seg hen til den samme trygge hamn. Pøbelstreker, kjærsteri, lurerier og gode venner og gode opplevelser. De ekte tingene. De menneskelige tingene. Tilbake til en fellesnevner de aldri kunne kommet på å beføle igjen. En lukt og tilstand, de hadde glemt, som de forenes. Er vakkert.

Og om noen skulle dra på noen cm på en fisk er det ikke i munterhetens navn? Og hvem er jeg da om alt jeg sier er løgn?

Mellom tonene til Blue Smiley's warn finnes det aldri svar. Det finnes ingen fasit. Det finnes ingen leksikon. Det finnes ikke tid. Det finnes ikke rom. Som Decarts sier. Det finnes bare deg. Og kanskje ikke meg.

Ikke vær redd. Tre inn. Tre ut. Som du vil. Vær deg, eller vær meg. Om vi vil bare sove med en bok under huden.