Isa

I en periode har jeg sluttet å se folk i øyene. Helt. Jeg har ikke noe i mot folk. Jeg har ikke spesielt mye for dem heller. Jeg respekterer dem som individer og mennesker med egne ønsker, behov og vilje. Jeg dømmer ingen. Jeg vil bare ikke se på dem. I øynene. 

Jeg vil la veggene og strukturene smelte ned og se forbi. Se ut. Og se inn. Hvem er jeg om  jeg ikke ser deg som himler med øynene når du ser meg. I mine yndlingsklær i mine yndlingsfarger. Jeg velger å finne mitt eget rom, i sjelen min, i byen min. 

I starten var det vemodig

Å kjenne ett hull der forventningene før hadde tatt så stor plass. Det var forutsigbart og gjenkjennelig. Men kilden til så mye fortapelse og lidelse. Og selvutslettelse. 

Vemodig som å snu ryggen til en venn som strøk deg på kinnet når du gråt. Etter å ha tråkket deg ned i søla.

Hele livet!

Og en stund tenkte jeg at jeg var på ville veier. Ville jeg egentlig gjøre dette? Var det ikke menneskelig å søke bekreftelse blandt folk? Kom jeg til å ødelegge min menneskelighet? Kunne jeg komme tilbake om jeg ville angre?

Det ble enklere etterhvert. Det er ikke lenger en unaturlig handling. Jeg ser opp. Ut. Ned på en liten hund med rød ullgenser med hvite stjerner, på fortauskanten som snirkler seg oppover veien ved siden av bussen som har en reklameplakat om å slutte å se ned i telefonen. Og når jeg ser på trær foran hus med skråtak, og bygninger med portrom og en fugl som har funnet et sted å lande i alt virrvarr en halvmørk ettermiddag etter jobben, men før middag, før vi kommer til Schous plass med biblioteket og et lite inngjeret området hvor de skal arbeide med ett eller annet enn eller annen gang.

Og en stund tenkte jeg.

Fasader tenkte jeg, mens jeg hadde lent hodet mot bussruta en stund. Og tenkte på at jeg ikke lenger er voksen. Jeg er definitivt ikke et barn. Men voksenfasaden min er en ruin jeg har skrittet over. Og igjen, er jeg bare meg. 

Som er glad for at det heldigvis bare var en fasade. Noen har kanskje bygget en hel voksenborg. En festning. Et helt slott. Av voksenregler. Også går de sånn rundt: "Se så voksen jeg er", "Jeg har kjempe masse voksen være måte". "Når jeg har på meg disse klærne er jeg enda mer voksen". "Tenk å være så voksen som meg, det er fint".

Også kan jeg se gjennom vinduet i første etasje og se hvordan det egentlig er der inne. Om du har satt på lys og varme. Eller kanskje jeg ser deg der oppe i fjerde etasje, når du ser ut. Hvis ikke ser jeg bare taket ditt. Kanskje noen gardiner. 

Kanskje en plante eller en taklampe.

Og når jeg går ut av bussen trer jeg inn i mitt nye værelse. Et rom jeg en gang lukket døren til da jeg skulle bli meg. Som voksen. Og strebet ut i et ukjent landskap. Litt keitete plassert. Inntil de andre bygningene, bygget jeg sakte opp veggen som aldri ble noe annet enn en illusjon å gjemme seg bak. Er jeg tilbake til rommet mitt.

Jeg tenner en lampe. Og varmer i ovnen. Tørker jeg støv.