Høst

September

Det var opphold i går. I dag regner det. Ikke et sånt dusteregnevær som sprekker opp og lar solen glippe igjennom og helbrede min melankoli. Nei da. I dag regner det som på film. I dag regner det skikkelig. Som om verden er i svart hvit. Akkurat hva jeg trenger for å konsentrere meg om mitt nye prosjekt. En noir. En historie i noir. En bekmørk historie i et brutalt klima med hard drikking og enda hardere replikker.

Med bena på skrivebordet, og armene bak hodet tipper jeg stolen jeg sitter på noe bakover og ser ut gjennom stuevinduet og på det høstgulnede løvet på trærne mens jeg hører dråpenes endelikt plasker og drypper sårt klukkende. Men på rognebærtreet er bladene ennå grønne, og kontrastfylte, mot de de blodrøde bærene, som fuglene enda ikke har begynt å forsyne seg av. De kloke fuglene. De venter nok til det tærer. Når bakken er er hard og kald av is og snø. Hvit. De kloke kråkene.

Det er der jeg liker å være. Kråkene. Smarte lurvete og lure. Jeg må ha med en kråke i historien. Den er grå. I et svart hvit miljø som noir blir kråka noe i mellom. Er den snill? Er den slem? Er den på lag? Jeg nikker til meg selv mens stuevinduet står på gløtt og slipper inn lyden av biler som kjører forbi i regnet er bare så noir. En og annen kammerat skraver med kompisen sin på telefon.

De jævlene. De skulle bare vist. Hvilken historie jeg sitter på. De skulle bare vist. Hvor dypt denne stinkende råtnende rota stikker. Hvor gjennomtrengende denne heslige sykdommen av egoisme og fristelser til kjappe kæsj ødelegger denna byen. Fra innsiden.

Ikke det at jeg blir så jævlig glad i ting. Men denna byen. Noen ganger blir en så vant til å være et sted at hodet venner seg til det. Du veit hva jeg mener. En gammal hund er vond å vende.

En stund blir jeg sittende og karte ut så mye jeg kan over korrupsjonen i hodet, men blir oppgitt. La nå en whisky gi støtte og trøst. Jeg går bort til skattholtet og heller en god slump fra Chivas Regal. Den snille. Støttende majestet. 

Chez le photographe du motel. Miles Davis. På platespillern. 

Og de tilsynelatende tilfeldige drapene. Noen blodigere enn andre. Noen mer tvunget enn andre. Noen gjort i anger, i en unnskyldende gest, det var ikke slik det skulle bli, men det bare måtte bli slik. Og hovedpersonen. Ble tynget av skyld. 

Plutselig banker det på døra. Jeg skvetter til i mitt forfatterfokus. Ikke det at jeg er redd for folk på døra. Det er bare veldig sjeldent at noen faktisk banker på døra mi. Hadde jeg ikke mangla noen fingre kunne jeg kanskje ha telt det på en hånd hvor mange ganger det har skjedd. 

Med whisky glasset holdende ikke langt fra nesa, åpner jeg døra og ser ei dame. Med langt mørkt hår. Blankt. Gjennom briller kikker hun på meg som om hun har tenkt lenge på det hun skal si. Det er damen fra 5. etasje. Jeg kjenner henne igjen. Om jeg ikke husker feil fra en tidligere samtale er hun en tjenestepike. 

Jeg skulle vel ikke få lov til å komme inn et øyeblikk? Håpet jeg hun skulle spørre. Men det hun sa var at det hadde hopet seg opp reklame over postkassa mi, og for så vidt inni postkassa også, og at jeg nå måtte se til å kaste dritet i papiravfallet før det flyter helt over. 

Kart det klart det sa jeg, med øynebryn sympatisk beklagende. Vil de komme inn? Trenger de en whisky? 

Jeg har ikke lyst til å videreformidle til deg, min gode leser, hva 5. etasje damen svarte. Men det jeg kan forsikre deg om. Er at med mitt skarpe øyesinn, og med min menneskekjennerlighet, var det ingen tvil, i min arme sjel, at denne frøkens motiv, var egentlig å lede meg inn på et spor. Og så sant mitt navn er Høst. Ole Høst. Skal jeg finne ledetråden i reklamehaugen og nøste opp i hva nå enn dette måtte være.