Historien i et landskap uten mennesker

En arbeidstittel

Det har dukket opp en marg på hjemmesiden min. Den var ikke her forrige gang jeg var edru. Det må ha skjedd noe.

Nå tok jeg siste slurken av gunessen. Nei guennissen. Guinness. Faen det er vanskelig å skrive det navnet. Det er lett å si, men å skrive det er vondt. Et godt øl er det. Og bryggeriet gjorde mye bra også, bortsett fra å få mange irrere til å bli alkisser. Så mye bidro de i samfunnet at Guinness familien fikk kjøpe et vindu de kunne dekorere selv i den lokale kirka. Som i Dublin ikke er en liten kirke. Det er dog jævlig mange av dem, så hvor stor bragd det var skal jeg ikke si noe om. 

Dette vet jeg fordi jeg har vært i Dublin. Faktisk. Jeg har vært i Dublin to ganger. Den første gangen var jeg der før jeg ble selvbevist. Jeg var nok rundt 17 år. Min far og min onkel fra Amerika tok meg med for å spille golf. Veldig hyggelig tur. Men som sagt. Det var før jeg ble selvbevist så jeg fikk ikke med meg mangt. Men det er en annen historie jeg kan ta senere.

Og en tur i 2022. Da det var varmt og støvete og sommerete og skoene var harde og t-shortene turistsvette i køen for å få billett til en omvisning vi ikke trengte. Og vann. 

Også begynte det å regne

Og veien ble lukket inne i en tåke. Fuktigheten som varmen fra bilens aircondition fortvilt prøvde å holde i sjakk var mer overveldene enn utsikten vi hadde blitt forestilt skulle være da vi kjørte "the sceinic route" på feil side av veien, som er den riktig siden av veien i irland, og jeg satt på feil side i bilen og turte fremover i et håp om opplevelser som ikke var å kjøre på en sau, og du satt på førersiden uten ratt og spiste kjekst fordi du var sulten og fordi lavtrykket som kom fra atlanterhavet gjorde at utsiktene for å se en restaurant å besøke var heller dårlig. The scieneic rute. The scenic route. 

Jeg tenker ofte på deg

Det vet du jo siden jeg har skrevet det før. I andre skrifter, rundt om kring. Her for eksempel. Hvordan jeg ikke klarer på en enkel og overbevisende måte å fotelle ting jeg vill si. Eller hvordan jeg bare glir inn og ut i noe. En tåke. En selvbevisthet. En vær jattende nordmann som kan alt dette med å være en nordmann. Mann. Fra Drammen. 40. En showman. En globetrotter som planlegger hele dagsturer i hodet, og som briljerer med quicke fakta hentet fra internett ikke lenge før vi sitter i båten og kjenner sjøsprøyten lyve oss i ansiktet. Det er noe vakkert over dårlig kledde turister.

Jeg må hente en til for dette er så koselig.

En stund trodde jeg at jeg var alkoholiker. Jeg kunne nemlig ikke stoppe å drikke. Men grunne var aldri at jeg trengte mer alkohol. Bare at det var så godt å skravle med mennesker. Mennesker som hadde senket sin gauard. Sin maske. Og jeg også. Nordmenn som har drukket 2 - 3 øl, er faktisk ganske greie å snakke med. Da kommer de ærlige og autentiske øyeblikkene. Da legger vi bort den konforme stivslemme roboten, og ut tyter det mennesker av kjøtt og blod. Som har en fri vilje. Som har begjær og lyster. Og øyner som ser stort. På ting.

Og den marginen

Dan kan faen meg være der til neste gang.