Gutten på taket

Gutten på taket sier fortellerstemmen på lydboken jeg innbiller meg er et kapittel i en bok om mitt liv starter med en flink og myk behagelig skuespillerstemme tre ganger fordi kapittelet heter det samme som boken, som den første linjen i kapittelet oppstår det repetisjon av de samme ordene med en liten endring i opplesningen for hver gang for å poengtere at den første gangen stemmen sa gutten på taket var bokens tittel, og at neste gang stemmen sa gutten på taket var det overskriften til første kapittel, og så. Så begynte historien med gutten på taket. I speilet ser jeg han som så gutten på taket og hvordan mannen fikk et ørlite glimt inn i en dimensjon han resten av livet strebet etter å forstå, men som han per nå, ikke makter å gjøre noe annet enn å simulere, og derfor ikke har noe mer å skrive om enn "gutten på taket" i den fiktive boken eksisterende bare i hodet i speilet. Fortellerstemmen starter på den veldig korte lydboken på nytt mens jeg tar tannbørsten under vannet i krana og skrur av vannet før jeg tar på tannkrem og da står jeg slik som gutten på taket sto da jeg i penstua vi aldri brukte noe annet enn til bursdager og andre kjedelige ting ser ut av vinduet til naboen jeg alltid har tenkt er nonner fordi det bor tre damer der. Men mest fordi huset har litt nonnete preg over seg. De har fått gjester og nå har gjestene krøpet ut av et vindu i andre etasje og ut på det flate taket til en ekstra stue. Eller et arbeidsrom. Eller et gjesterom. Inspiserende går de forsiktig rundt på taket, og gutten stopper opp med hendene bak ryggen og med den ene foten litt ballettaktig foran den andre skuer utsikten bestående av tre fire villahushager med epletrær, uklipt plen og litt rot. Det var slik jeg levde på 90 tallet. I hodet mitt. I det store huset som er hodet mitt, brukte jeg bare et par rom. Gutten på taket står i en positur som gir gjenklang i minnene om en kropp og bevegelser jeg har fortrengt for å speile de rundt meg som liksom fikk det til. I en avslappet og genuin uskyldighet finnes ikke rett og gal måte å stå på. Barnet stoppet opp. Og nå står det. På en måte. Som barnet tenkte var en helt naturlig måte å stoppe på. Og ingenting er feil. Gutten på taket bare står der. Og ser. På hageslangen kanskje som ingen gidder å kveile opp i den irriterende plasttrommelen som alltid er litt ødelagt inntil veggen ved kjellervinduet. Hans frie ærlighet skinner igjennom og treffer meg mitt i løgnen uten at jeg skjønner det skal ta lang tid før jeg blir opplyst. Det skal ta mange år. Mens jeg står som gutten på taket. Mens jeg venter på øl på en pub. Mens jeg står og ser på godterihylla på Rema 1000. Mens jeg står i en rulletrapp romatiserende på noe autentisk og ekte. Jeg skrur på vannet og skyller av tannbørsten og spytter en stor klump munnskummet tannkrem ned til venstre for sluket i vasken for å ikke treffe krana. I speilet står fortsatt mannen i lyset fra taklampa og ser på seg selv i virkeligheten og får liksom ikke tak på han der. Jeg kikker forbi mannen i speilet og speilvent ut gjennom baderomsdøra og ut i gangen og synes leiligheten er mye mer ekte en den jeg lever i. Hadde jeg bare vært der. skulle jeg ha undersøkt alle rommene. Hadde jeg bare vært der. Skulle jeg nysgjerrig åpnet alle rommene og snust inn lukten og fargene. Hadde jeg bare vært der. Skulle jeg ha spurt alle spørsmålene jeg aldri spurte. Hadde jeg bare ikke vært speilvendt.