Folk jeg tenker på K

Øynene hennes er som dyna som venter på deg etter at du har vært en tur på dass midt på natta. Varmen, mysende mykhet breer deg velkomment tilbake. Vanligvis går jeg rundt med en samling mennesker skravlende i hodet til en hver tid. Mennesker som har sneket seg inn i bevisstheten min på en eller annen subtil måte. Og uavhengig av min glede eller sorg, satt seg ved bordet. Og så lenge de er rundt bordet kan jeg føle dems nærvær. Som om vi på ekte skulle ha lagt merke til hverandres pust mens vi et øyeblikk ikke har noe å snakke om.

Hennes unike etternavn i norsk sammenheng arvet av et barn gående i samme korps som mine barn hadde smyget seg hele veien fra det hinsides gjennom Spond, og blandet seg i alle notiser den gnålete appen føler det er nødvendig at jeg tar stilling til. Det går som regel rett i det sorte hullet slette funksjonen er for de stakkars 0-ene og 1-erne som ble sendt gjennom 5g nettet inn på min lille harddisk på telefonen. Viste du at når du sletter dataen på en harddisk, så gjør ikke maskinen alt til 0. Den spiller ikke over tapen med lyden av ingenting, som vi gjorde med CC kasetter. Datamaskinen bare sletter referansen til begynnelsen av dataen. Og på den måten sier at "gjør hva du vil med denne plassen". Om du løfter en harddisk opp mot solen, og myser veldig veldig mye, kan du faktisk se starten på alle filer, og på den måten lese slettede filer. Kanskje de store sorte hullene i verdensrommet også bare sletter referansen til informasjonen om oss? Kanskje det som kommer ut av sorte hull er det samme som det som gikk inn, men nå finnes det ingen måte å se starten på det, og da kan du jo aldri begynne å se en ting heller. Spøkelser i universet ventende på å bli skrevet over av nye historier av  planeter og solsystemer og mennesker som vokser opp og romsterer rundt på internett etter bilder av folk de ikke har sett på lenge etter å ha fått en melding på Spond.

Det var øynene hennes som traff meg da jeg fant et bilde av henne på internett. De samme øynene jeg husker fra lenge lenge siden tilbake var liksom helt like de jeg hadde glemt. Og smilet. Også kom historiene om en hytte i skrenten vedsiden av huset hvor du bodde en dag det regnet, og om en dritkald kjellerstue fordi det var viktig å lufte sa moren din, og jeg som var kjemperedd for å spise mat hos andre og egentlig bare ville dø istedet for å spise spagetti minner veltet frem med salte tårer om en svunnen tid er kanskje et rart ord å bruke, men hva skal jeg si?

Om vi møtes og jeg vil imponere deg med min wannabe motocycle boy attitude. Eller kan jeg være deppa? Eller skal jeg bare maskere og være kjempenormal? Hvordan i hælvette skal dette sys sammen på en troverdig måte? Det er ingen sammenheng i samlingen meg; løse referanser, noen ganger også aliaser, eller symlinker, til kunst og kultur, misforståtte og hallisinuerende fordi ørene ikke kunne engelsk så godt med lyrikken på Smashing Pumkins Infinite Sadness som for deg var en vuggesang med en mor med engelsk morsmål.

Også fikk jeg briller, og jeg ble rar og etter en stund kjøpte jeg enda tjukkere briller og ble ennå rarere. En periode brukte jeg linser, jeg en morgen etter en lang tur på byen prøvde å ta ut for natten før jeg plutselig husket at jeg allerede hadde tatt ut linsene. Jeg må ha stått der i en god halvtime og klypet meg på øyet før jeg kom på det. 20 årene mine var en lang fylleseilas. Og 30 årene mine var barn og jobb, og fyll. Og 40 årene mine er barn som er eldre og en gryende opplevelse av å få fritiden tilbake, og semialkoholisme. Jeg leser bøker igjen. Maler bilder. Snekrer litt her og der i leiligheten. Musikk er jeg lidenskapelig glad i. Og det har mine barn også blitt. De går i korps og med korps kommer det plikter. Spond. Dugnad. Loppis.

De første gangene jeg var med på loppis gjorde jeg mer unytte enn nytte. Flyttet esker som ikke skulle flyttes, som andre måtte flytte tilbake. Gav feil beskjed til riktig folk. Lette etter nøkler som allerede var funnet. Og etter som årene gikk og avdeling etter avdeling på en høflig måte avviste mitt tilbud om hjelp, var det tilslutt møbelavdelingen, som tjener minst penger på hele loppisen, som skulle bli min trygge havn. Møbelavdeling. Pøbelavdeling høhø. Vi er tre gubber som etterhvert har fått litt peiling på hvordan vi gjør denne avdelingen effektiv. Klart penger er viktig. Men hvordan vi løfter de jævla møblene minst mulig er enda viktigere. Og når lageret er i skolens kjeller, med trapper og trange korridorer som er smalere enn standard ikeabord, eller stygge barokkvampyrstoler, må en viss erfaring og kløkt til for å få dette til å skli så energieffektivt unna som mulig.

Det er i mitt 16. loppis, kvelden før åpningen, når vi bærer og samler alle møblene, jeg tar en runde rundt i kjelleren for å se om det er mer som kan løftes og klargjøres, rundt et hjørne hører et hei med en stemme hjernen synger puslespillbrikken på plass. Åh hvor din særegne stemmeleietonefrekvens lyser opp en hel ballsal deilig i hjernen full av bilder og lukter og minner om håp og glede og pianospill i et galleri over biblioteket som luktet bonet gulv før du vokste fra meg på høsten og vinteren hadde flyttet langt av gårde mens jeg i en skitten hullete ullgenser jeg var veldig glad i, sier hei tilbake så fort jeg kan. 

Og mer var det ikke å si. Og mer ble ikke sagt.