Ettersommerferieforsetter

Uke 33

Jeg skal droppe ned i den lille skatebowlen i Torshovdalen skatepark og bejuble de nye planene til de som støtter dem som bygger skateboardparken grunker til å bygge og utvide med en større fet bowl, og håpe på at jeg ikke går alt for mange ganger på rævva.

Det er noe hypnotisk med skateboard. For det krever 100% fokus. Kanskje ikke for alle. Men for meg, som nybegynner, må jeg fokusere 100% for å ikke tryne. Kanskje til og med litt mer en 100%.  Jeg vet alt over 100% er en umulighet. Så jeg er beskjeden. Kanskje 100,001%.

Jeg får bare vondt i kroppen da, ikke i sjelen, av å tryne. For det betyr at jeg har turt å bryte ut av de faste rammene hodet mitt sier kroppen min skal bevege seg i. Så mens jeg ligger på bakken og kjenner etter hvor jeg på kroppen det er vondt, high-fiver vi, sjelen og jeg, hverandre og viser finger til den kjipe stemmen? Reglene? Greiene i hodet. 

Det sies at en eksisterer i andres blikk. Og det sies at helvete er andre mennesker. Og det sies at ting på internett er der for alltid. Og om ikke alle så deg i går har noen filmet deg slik at de kan se deg i dag, på internett, med sine egne øynene. På deg. Og meg. Og alt jeg ikke tør å finne på er grunnen til at jeg sloss mot hodet. Og sier fuck you. 

Også dropper jeg ned i min egen menneskelighet mens du slår meg på bdsm klubb på rumpa mens jeg er kledd ut som en hushjelp og tenker at jeg er i himmelen når du binder meg fast med ansiktet til veggen slik at jeg ikke kan gjøre annet enn å høre hva som skjer med personen vi kaller slaven, pakket inn i gladpakk, bak meg.

Jeg gråt på veien hjem når tanken om at jeg endelig har funnet et sted i verden jeg ikke er unormal materialiserte seg blant de gule kornåkrene og vindmøller på en særdeles rett vei i 80 km i timen. I bilen pleier jeg som regel alltid å huske på hvilken musikk jeg hører på. Kanskje det var Hollow Talk med Choir of Young Believers. Jeg gråter alltid litt av den også. 

Jeg har droppet en hel hau med muskelknuter og regler og forventinger og en hel sekk med øyner og undertrykkelser jeg trykket meg selv og nakken min ned i neandertalergangen som gjør meg og deg trygg. Her er en mann som oppfører seg som en mann. Nå går jeg som en prinsesse. Rett og staselig har jeg fått avstand og avsmak fra det hemmede. 

Jeg skal ramle på skateboard. 

Og se helt dust ut. 

På vei til jobb. 

Og gråte.

Og le.

Og henge opp en lapp.

Og vise min menneskelighet.

Om at jeg trenger å spille i band.

Og lage et band.

Og vi skal spille fet musikk.

På åpningen av den nye skaterampen.

Med energi som gjør at alle gjør nye ting.

Om de går på rævva. 

Eller nailer det.

Vi klapper.

Vi jubler!