-1 / 2

Han hadde gått over grøfta med vann fra i går og plumpet. Han hadde i avsky hatet å få spindelvel spunnet over stien i ansiktet. Han hadde lurt på om han hadde vært her før. Og han hadde etter en stund gående med en våt høyresko hørt surklende på magefølsen om å skritte ut av stien, og opp mot en plass en kunne tenkt var en lysning om ikke solen hadde vært ettermiddagslav med den døsige middagshvilen naturen roet seg i. 

Han setter seg ned i kanten av lysningn og åpner en øl. Drikker en klunk og slipper luften ut av magen godt oppover de grønne furutrærne beveger vinden grenene susende og likegyldig. Apatisk står trærne der de har stått i haugevis av år. I vær og vind og snø og regn. Og på en helt vanlig sommerdag som dette litt før kl 18:00.

Det er historie på denne lille avkrok. Det har vært mennesker her før. I går. I fjor. Og for 10 000 år siden. Tasset det idioter rundt omkring i skogen. Akkurat som han, nå, som tasset beskjedent fra parkeringsplassen og inn hit. Men før. Da var det ikke så lett. Da måtte en gå en stund. Fra gård og grunn. Og plassen har heller ingen severdigheter av noen slag som skulle tilsi at en ofret en dag på å karre seg med hva enn de brukte på beina hit for så å kose seg med hva enn de brukte å kose seg med på den tiden. Hadde de øl? Hadde de vanntette sko?

Nei, det var nok bare et bittelite løft på hodet for å iaktta, og til nød et kort nikk til turfølge om at sånn ser det alltid ut rundt her, før de strenet videre. Han ser dem for seg, hvordan de uanfektet går videre mellom trærne. Sikkert to tre stykker. Eller fire fem kanskje. Den ene pil og bue buen må ha satt seg litt fast i busken der. For de hadde sikkert pil og bue på den tiden.

Solens siste stråler treffer toppene av trærne da han åpner den femte øllen, myser mot tuten som ryker svakt av dugg. Ølduggen. Ølluggen. Han fnyser litt av seg selv, og merker at alkoholrusen har fått tankene til å sveve rundt i et bedøvet sinn. Selv om øynene er blitt vandt til det snikende tussmørke, er det allikevel vanskelig å se nøyaktig hva som er rundt ham.

Der er der jeg kom fra, og der er de greinene som er der. Og der er busk, og der pissa jeg mens jeg drakk øl nummer fire rekogniseres det da det braser et svært dyr ut av skogen og inn på plassen. Kroppen hans stivner. Nakkehårene reises og blodet fryser til is. Det er en jævel av en størrelse med et gevir bredere enn bilen hans som på et sekund befinner seg bare noen skritt unna. I flere sekunder som virker som minutter, sitter han helt stille og holder pusten. Han er skrekkslagen og aner ikke hva han skal gjøre. Hva han kan gjøre? Livredd merker han at han snart må puste.

Han lirker litt luft sakte gjennom de tette neseborene. Men det er ikke nok luft, og han blir litt ør, der han sitter dritredd i sidesynet til besitet, med lukter og varmen til et villt dyr slående imot. Elgen puster i store drag, nesten all lufta som er rundt seg. Da kommer det et lite pip. En forsiktig optimistisk tone plystres uanstrengt gjennom en buse klamrende fast i nesehårene hans. Han bråstopper å puste, men det er for sent. Elgen, skogens konge, snur seg sakte og med et skritt er den allikevel fort oppi ansiktet hans. Det er ingen tvil om at elgen har fått ferten av ham, og lunkent nysgjerrig luktes det om den kaldsvette bleke kroppen er venn eller fiende. Død eller levende.

Da kjenner han at det kryper oppover nakken. Å herrgud jeg som hater edderkopper. Jeg skal faen meg aldri gå inn i skauen igjen as. Ser han for seg i en visjon der han faktisk overlever og en annen dag kan gjøre et nytt valg. 

Men det er ingen edderkopp som kryper oppover hans nakke. En mørk liten krabat med et grønt skimmer letter fra hans klamme nakke og surrer litt rundt før den lander på elgens nese. Den lille flua slikker potene og kammer se igjen før de er helt urørlige alle sammen i noe som kunne vært en liten uendelighet. Også går de. Elgen med flua på nesa. kl 18:00 inn i skogen.