-1

Det er fortsatt før 18:00. Han står og ser tomt ut av stuevinduet, og tenker. Utenfor beveger allting seg som vanlig. Som sitt vante.

Han rykker til og blir mer fokusert, da snur han seg, og går til utgangsdøra. Tar på seg sko og jakke. Kjenner etter at nøklene ligger i lomma. Og telefonen? Hans bevegelser fryser på ny. 

Et tungt pust høres. Luften som strømmer inn gjennom en 45 år gammel halvveis tett nese, fyller en bred overkropp. Og motstandsløs slipper han luften duknakket ut. Sammen med luften i rommet står han stille. 

Utgangsdøra åpner han på gløtt før han slipper håndtaket, vender seg mot kommoden der bilnøklene han har bestemt seg for å allikevel ta med ligger. I kommoden ligger det en ting til. Han ser. Han blunker. Han plukker den ikke opp. 

Han går ut gjennom døra og lager et høyt klikk som runger i trappeoppgangen da han vrir om låsen med nøklene. Lyden reiser oppover etasjene i et ekko mens han fortsatt holder den kalde nøkkelen mellom tommelen og pekefingeren. Stryker forsiktig over Triovig bokstavene som er preget inn i metallet. Og lar blikket gli over dørhåndtak, dørlås, og den biten av døra hvor alt sitter. Og dørkarm. 

Ute på fortauet er det sommer tørt og en svak lukt av trær og blomster og støv, mens bilene står parkert på rekke og rad, på en ellers vanlig lørdag uten at det verken er for varmt eller for kaldt.

Inne på Spar henter han en six-pack og går for å betale den. Vil du ha en pose spør personen bak kassa. Nei takk svarer han, og betaler. Plukker opp six-packen på ny og går ut skyvedørene forbi søppelkassene stanser han og ser seg litt rundt, før han husker hvor han parkerte bilen. 

Inne i bilen er det varmt og tett med en lukt han tenker er en annen persons lukt. Mannen som var ham i går. En ukjent og fraværende i dag. Ukjent og fraværende i morgen starter han bilen med øllen på gulvet i baksetet.

Luften står stille både på Carl Berners Plass og i bilen mens motoren durer lett oppover svingete veier bak 21 bussen til Hellsfyr. Og til venstre i Halsekrysset skulle det ha løst seg opp når landskapet åpner seg og veiene glir raskere mellom bygningne. Det er bedagelig stoppet for rødt da to personener som nyter tiden med hverandre en lørdag ettermiddag gående over fotgjengerfeltet før 18:00 en flue flyr inn gjennom det nedsveivete vinduet. For en tid å leve sammen tenker han.

Flua lander eiendommelig på toppen av rattet. Slikker seg litt på potene og kammer seg med beina. I det rød lysets evighet ser han fluas iboende mystikk der den i samme mørke farge som rattet han skjelner en grønn skinnende glans. Faren min røyka alltid på golfbanen for å bli kvitt fluene. Visker han og blunker til flua.

Nordover og oppover og innover. Ut av byens dis og inn i skogens dugg. Den kjølige parkeringsplassens forventing ligger øde bortsett fra et par andre biler parkert noe påtrengende sammen et godt stykke forbi der han svinger panseret mot grusplassens grense mot naturen og parkerer. 

Det er tre veier som fører inn i skogen fra plassen. Han har aldri vært her før og ser raskt og likegyldig på stiene før han tar retning med six-packen i hånda mot den midterste. Den smaleste stien. Den mørkeste stien. Som starter over en grøft med regn og vann fra i går. Den nærmeste stien.