Skrivemagi

Det er noe rart som skjer når jeg skriver om ting. Tingen jeg skriver om forsvinner, poff, vekk fra hodet. Om jeg vil eller ikke. Tanker, ideer, følelser. Suges ut av hjernen og fanges inn i teksten. Deretter kan jeg se på det, lese det, og huske hvem, hva og hvorfor. Jeg kan mimre hvordan det var å ha det levende i hodet. Men det er bare et minne. En avstand er lagt.

Noen ganger er det vemodig. Den trygge varme kontrollen i fantasien, som sløret meg vekk fra virkeligheten.

Der jeg satt og opplevde noe, kan jeg aldri komme tilbake.

Skriveprosessen er for meg en reise inn et landskap. Hvor jeg oppdager ting ved å plutselig kunne sette ord på det. Jeg starter et sted og graver litt. Spør, dveler og kverulerer, tenker og føler. Også dukker ting fram. Det materialiserer seg områder jeg kan beskrive.

Jeg kan erkjenne.

Jeg har ikke gjort en dritt i hele september. Har bare sittet og sett i veggen. Det vil si, tenkt har jeg gjort. Tenkt at jeg må gjøre noe snart. Hva da? Hva skal jeg gjøre. Og mens jeg sitter der har jeg blitt redd. Redd for hva jeg kan ha mistet. Redd for hva jeg holder på å miste. Gleden av å skape? 

Faktisk må jeg si det har vært litt vanskelig. Ingenting av det vanlige har gitt meg lyst. Alt har bare vært en litt lys grå masse. Jeg har blitt frustrert. Og jeg har sittet stille. Og tenkt. Og sett. Ut av vinduet, ut av hodet, ut mot havet. Ti tusen roser. En bro. Til Danmark. Et feriehus i en pisseby til 800 000kr. Og en playstation 4. Men alle de gamle telefonene mine har blitt stjålet. Det var et raid i kjellerboden min. De stjal gamle telefoner og en drill. Faens jævla drittfolk. 

Er det derfor jeg er molefonken?

Jeg driter egentlig i ting. Jeg er ikke materialistisk. Men jeg kan jo ikke se bort i fra at jeg ble deppa av å bli frastjålet ting. Det er flere sider ved en slik sak. Både det fysiske, tingene som blir borte. Men også den følelsen av at noen innvanderer og tar ting. Jeg tenkte. Jeg kunne ikke se bort i fra at det gav meg en liten knekk. Og det er helt greit. Når det kommer til hva som knekker folk, kan det være store ting. Men også små ubetydelige ting. 

Selv om jeg grublet, og følte, forsvant ikke den grå massen seg. Fortsatt var den forkludrende og passiviserende på venstre side av hodet mitt.

Forkludrende

Det tok dager, uker, måneder. Før tilfeldigheten fikk meg til å lese om Per Petterson i klassekampen forklare at han ikke kan fortelle om ideer han har, for da kollapser ideen og blir til en historie. Mens Per vil oppleve, ikke gjenfortelle.

Og det ressonerte noe i meg. Gjenklangen fikk meg til å innse at jeg mister ting ved å skrive om det. Var problemet mitt at jeg skrev? Hadde jeg mistet sjelen min ved å utlevere meg på bloggen? Å herregud. 

Flere dager gikk. I en svøpe. I en tåke. I desperate forsøk med frisk luft, fisk og frukt. D-vitaminer og Sana sol. Men doven sank jeg liggende under pleddet på sofaen og tok nok en blund.

Helt til jeg kom på at jeg mister ting jeg skriver.

Så hvorfor ikke skrive om denne deprimerte sinsforvirrende og destruktive periode? Og la det gå tapt mellom linjene. Jeg har jo en slik skrivemagi som får ordene til å sluke det de beskriver. Ja. Haha det er en jævlig god ide.

Og mens jeg flettet følelsene og væren inn i bokstaver og setninger i en bloggpost, kom tårene trillene. Og jeg kunne åpne opp og kjenne. Ta på frykten, holde den, vende den. Det er jeg som kontrollerer det farlige nå. I teksten. Skal du vite.