Hva skjer

Drar i en dør.

Døren er sikkert låst. Det skjer ingen ting. Går det en alarm. Kan noen spørre meg hva jeg driver med. Om bare noen kan spørre.

Mens vi sitter og venter på at bussen skal frakte oss til Carl Berners plass. Tenker jeg på hvordan jeg har feiget ut. Eller ebbet ut. For det er ikke modigheten det står på. Det er noe annet, som pakker inn viljen. Det føles ut som om jeg drøvtygger på tilværelsen.

Tanken var å falle dypere gjennom strukturene og reglene. Mønstrene. Jeg har allerede skrittet ut fra stiene for å kunne se andre vinkler og perspektiver. Og iakttatt har jeg gjort. Lenge. Øynene er helt utslitt.

I kvantefysikken regnes observasjon som en interaksjon. Ser du på en partikkel, kollapser bølgefunksjonen og egenskapene manifesterer seg. Men her i den virkelige verden må det mer til for å endre noe. Som oftest da.

Ideen om å la meg forlede av nysjerrigheten og bli styrt av tilfeldigheter frister. For hva om jeg er en bølgelengde? Så kan jeg kollapse når noen interagerer med meg.

Og den jeg blir. Og den du ser. Ligger utenfor rammene av hva som var.

I stunden er alt helt nytt. Beskyttelsesplasten er ikke en gang dratt av.