Folk jeg tenker på M

Jeg aner ikke hvorfor. Det er nok bare slik hjernen min er skrudd sammen. Jeg plages ikke av det. Langt i fra. Det er kjempe hyggelig, om kanskje litt sårt. For det ligger nok et lite savn der.

Når jeg tenker på dem, kan de jeg tenker på være så tydelige at jeg nesten føler dems nærvær. Som at de sitter ved siden av meg, eller rett bak meg. Støtter seg inntil ryggen min. Kanskje det er en av grunnene til at jeg aldri føler meg ensom. Fordi når jeg tenker på dem, er folk rundt meg. 

Plutselig er de der i tankene mine. Og jeg tenker på dem. Lurer på hva de gjør nå og hvordan de ser ut og sånn. Og så tenker jeg litt på hva vi hadde gjort om vi møttes. Kanskje vi hadde tatt en kaffe og sett på kunst. Eller kanskje vi spiller brettspill. Eller golf. Kanskje tenker jeg litt på hvorfor vi fortsatt møter hverandre. Jeg kan lage mange historier om hvordan vi har holdt kontakten opp gjennom. 

Og noen ganger, lager jeg historier om at vi blir kjærester. Eller at vi alltid har vært kjærester. Og hvor fint vi har det sammen. Eller at forholdet begynner å skrante. Og at vi har begynt å krangle masse, og egentlig bare vil gjøre slutt på all ting. Jeg kan se for meg hvordan jeg blir trist og lei meg. Jeg ser for meg hvordan du blir trist og lei deg. Nesten alle scenario som kan skje lager jeg en historie på. Og undersøker hvordan det kan være.

Det kan jo ta litt tid da. Så jeg sitter ofte å dagdrømmer. 

M

Nå i det siste har jeg tenkt mye på en spesiell person. Jeg har nesten blitt helt oppslukt. Og det er på en måte deilig. Hun titter innom ganske ofte, og jeg lager historier om ting vi gjør.

Eller nei. Nå lager jeg egentlig historier om hvordan vi møtes etter mange år og hvordan vi begynner å snakke sammen. Og at hun synes det var veldig hyggelig å møte meg. 

Men hun bor i Drammen, og jeg bor i Oslo, så det er liksom ikke bare bare å møtes. Her kan det dagdrømmes i måneder. Skal vi bare møtes tilfeldig? Skal noen ta kontakt? Under hvilken omstendigheter? Fest, morro, sykdom, død. Det er så mye å velge mellom. 

På internett finner jeg et bilde av henne

Og hun ser helt ut som seg selv.

En kveld jeg er litt molefonken, setter jeg meg inn i bilen, og begynner å kjøre. Jeg liker å kjøre bil. Der kan jeg høre på musikk og synge så høyt jeg vil. Og jeg kan sitte å tenke på ting.

Får når landskapet suser forbi, får tankene også fart. Og jeg elsker alle linjene og formene som strekker seg bortover, innover. Kantene på bygningene som beveger seg i perspektivet. Stive bygg som glir dansene med og mot hverandre. Skiltene over veien som portaler inn i nye drømmer. 

Ut av Oslo, forbi Sandvika, Ikea og Asker. På Liertoppen er det tåke. Pent. Litt mystisk liksom. Men jeg synes det er pent. Nedover Lierbakkene går det i 100. Det er lov altså. Fartsgrensa er 100 her. Og så. Drammen.

Lycke konvolutter

Da jeg bodde i Drammen, likte jeg å gå mellom fabrikkene og elva på natta. Det er en turvei som går der. På dagtid går og sykler folk her for å komme seg frem og tilbake. Men på kvelden er det ingen her. Det er nemlig ikke en opplyst sti. Så mellom det skarpe lyset fra fabrikklampene er det mørkt. Med fabrikklydene blir det litt ubehagelig. Men jeg liker det ubehaget.

Etter fabrikkene, kommer det et museum med gamle tømmerfløter hus, hytter og gammer. Ved elva ligger det ei gamme fra gamlegamledager, som på natta blir enda mørkere. Om du stopper opp og ser mot den kalde svarte siluetten, og lar øyene vende seg til mørket, kan du så vidt skimte døra på gammen.

Selv om jeg vet at museet har låst døra, kan jeg aldri være helt sikker på at det ikke står noen der og ser tilbake.

Men det føles ikke riktig

Jeg får meg ikke til å stoppe ved elva for å gå den stien. Hadde jeg bodd her, kunne jeg gått hit når som helst. Men å kjøre fra Oslo og finne en parkeringsplass, for så å gå litt frem og tilbake på stien. Det blir litt for rart i dag. Kanskje en annen dag. 

Men jeg kjører litt rundt på området jeg bodde før tenker jeg. Og ser hvordan det ser ut nå. Noe er nytt, men for det meste er ting likt. Jeg kjører på den gamle skoleveien min. Og jeg kjører den omveien jeg noen ganger gikk, for å gå forbi huset til M. 

Da jeg kommer til huset hun bodde i, føles det ut som jeg er i en glasskule. Trukket ut av tid og rom. Alt er falskt. Det er natt og ingen mennesker å se. Alle sover. Alt er mørkt. Jeg skulle ikke være her. Nå. I natt. Jeg blir engstelig. Hva om noen ser meg? Hva skal jeg si da? Jeg er jo egentlig bare ute og kjører litt. Men siden jeg tenker på M så kjørte jeg like så godt innom gamle traktene. Folk kommer til å tro jeg er en psykopat. Jeg skynder meg, og kjører videre. 

01:58

Bølgende glir lyset fra lampene mot meg da jeg farer hjemmover på motorveien en tanke mer bedervet. Eller.

Jeg tenker på M. At hun ligger og sover. Og at jeg ikke har forstyrret noen. Jeg lager en historie av at vi aldri møttes. Og at vi fortsetter å leve hver våre liv. Som om ingenting har skjedd. For ingenting har skjedd.