En varm sommerkveld
Det er sommerferie. Det er varmt og solen steker. Jeg liker det. Lettere ør og litt nummen av varmen holder jeg ut. På et fortau for eksempel. Langs en vei. Det er tørt.
De plantene som er tøffe nok til å karre seg gjennom asfalt, sprekker i grunnmur og kantstein er gule av mangel på vann. Og her jeg er nå, er et "ikke" sted. Denne veien er mellom steder. Et mellomrom uten noen form for invitasjon. Du skal ikke være her. Mangelen på velkommenhet, tegn til menneskelighet, til noe, til et hint av varme, er så påtrengende at alle vil egentlig bare skyndte seg videre gjennom tomheten. Et vakum som håper på å være usynlig. Det er her jeg er nå.
Jeg har en forkjærlighet for disse stedene.
Å være deprimert er noe jeg aldri har tenkt at jeg kunne være. Ikke fordi jeg tror at jeg kunne dra meg selv opp av skolissene. Som er umulig. Men fordi jeg er en ukuelig optimist. Å alltid kunne se en haug med muligheter, det ligger i min natur. Det er egenskapen jeg fikk utlevert. Jeg er ræva på nesten alt. Men å forme løsninger, komme på ideer, vri og vende på tankene til jeg finner nye måter å se virkeligheten på. Det er jeg flink til.
Men da jeg satt der i en tomhet. Og så ut av vinduet, mens jeg prøvde å finne veien ut. Til alle stedene jeg en gang ville dra til. Åpenbarte det seg en mulighet om at min passivitet og isolasjon ikke kom av manglende inspirasjon eller gårsdagens drukkenskap. Men av melankolien.
Var det med motstridende følelser jeg erkjente at jeg er en deprimert optimist.
Hva nå enn det skal bety.
At jeg er så glad i disse tomme lommene av områder vi beveger oss i. Hvorfor synes jeg det er så tiltrekkende? Det er noe vakkert med det forlatte. Det var mennesker her en gang. For lenge siden. Og bygde et system. Et system vi skal bevege oss i. Et hverdagslig inhumant landskap. Før de dro. For mange år siden.
Og nå når du faktisk er her, og må forholde deg til vakumet. Som ikke dømmer. Besnærer det deg inn i en væren. I naturen unaturlig.
Som oss. Litt unaturlig sammen.
Er vi hele tiden på vei. Mot en ny sommerkveld. Mot nye horisonter. Klokken er litt over 19:00, og solen steker, og blender. Og Colaboksen i min svettglatte hånd er tom for lenge siden. Men jeg er tørst. Jeg kom meg ut til slutt. Ingenting hjelper mot dysterhetens passivitet bedre enn et problem med alkoholen. Så da det eneste jeg hadde i kjøleskapet var en uåpnet Cola Boks, var det bare å ta bena fatt. På turen til butikken før ølsalget stenger.
Er jeg en optimist.