Det skulle være så enkelt

Det skulle være så enkelt. Lekende lett skulle ordene strømme gjennom fingrene, ned på tastaturet og dukke opp på skjermen. Jeg har laget en ny nettside. Med et format som svarer til min lettere useriøse tone. Et sted jeg kan fylle med tanker og ting, lister og bilder, lenker til andre nettsider og generelle tips. Men neida.

Atter en gang logger jeg meg inn i en løsning jeg ikke har logget inn på flere måneder. Støvete uferdige kladder og artikler uten en verdig avslutting ligger og slenger rundt omkring. Og i støvet minnes jeg håpet. Og motivasjonen jeg en gang hadde. En gang i høst. Da jeg tenkte at dette. Dette funker.

Jeg har prøvd twitter, blue sky og mastodon. De funker de, for små underfundigheter. Wordpress, Squarespace og Medium blir for upersonlige. Jeg trenger rom for å lage og ha muligheten til å vise rare ting. Og jeg har prøvd å bygge egne løsninger. Utallige ganger.

Det er jo godt kjent i miljøet at når en utvikler vil skrive en blogg, starter jobben med å lure på hvilken tech-stack en skal bruke... hehe

Løsningen jeg fant i høst som jeg hadde trua på, er en pragmatisk løsning. Bare lag noe som er MINIMUM av det jeg trenger. Og når jeg trenger noe mer. Så lag det. Men ikke FØR jeg trenger det. (Jeg har ikke laget støtte for italic eller bold ennå, derfor er store bokstaver løsningen for å understreke noe).

Og det skulle være så enkelt.

Jeg hadde mange ideer til tekster. Jeg hadde tid. Jeg hadde alkohol. Som Sokrates mente. Så må en ide luftes både i et brisent og i et edru samvær. Og jeg hadde trua. Jeg hadde visjoner.

Og så kom den.

Først satt den i et treet i bakgården. Omslukt i en kappe skulte den inn stuevinduet. På trygg avstand satt den mistenksom. Den kommer nok til å fly videre tenkte jeg. Og så lenge den sitter der ute. På greina. Kan den ikke gjøre meg noe.

Styggen er ikke styggen for den sitter på ryggen.

Ideen om at alt jeg gjør egentlig bare bunner i at jeg er en narsissist, ble for mye. Noen narsissistforklarende ord og argumenter fra en opprømt, nærmest nyfrelst, psykolog på radion var nok. Tydeligvis tok mitt overmotet roret og mente at dette kunne jeg fint seile rundt. Jeg er da en ydmyk og varm person, er jeg ikke?

Jo mer jeg tenkte på det, jo mer opplagt ble det. Overmot er jo brystmelken til narsissisten. Og her sitter jeg og lar overmot styre skuta? Det tæret og gnagde på min arme sjel. Helt til jeg kapitulerte og åpnet vinduet. Duknakket ba jeg styggens klamme vesen være så vennelig å innta sin plass.

Og der har den sittet. Snappet maten jeg skulle spise. Driti meg på leggen.

Kan jeg gjøre noe uten å være narsissist?

Kan jeg male et bilde? Kan jeg synge? Kan jeg lage en sang? Kan jeg gå i de vakre kjolene jeg elsker? Kan jeg danse? Akkurat som jeg vil på disko?

Nei da. Alt jeg gjør, gjør jeg fordi jeg vil fremheve meg selv. Eller, egentlig ikke. Jeg har også en hau med andre grunner. Men jeg kan ikke stikke under en stol at jeg også liker å bli sett. Og at jeg kanskje gjerne skulle hørt at jeg også er litt flink. Og har noe å fare med. Hvertfall sånn av og til. Eller bare en gang da. Eller at noen bare sa sånn. "Du skal bare vite at jeg kunne aldri holdt på med det du driver med. For meg ser det helt dust ut. Men jeg ser du tror på det du driver med. Og det er en ting jeg kan like. Så liksom. You be you liksom".

Det er jo ikke slik at jeg jager etter likes eller en stor følgerskare.

3 år senere

Jaja. Etter mange år med tungsinn har jeg funnet ut at jeg bare må finne meg i at jeg er en narsissist. Eneste motivasjon jeg har for å stå opp om morgenen, er å prøve og finne en måte å eksistere på, uten å samtidig finne en måte å tolke det som en måte å være narsissist på.

Og de bloggpostene kan du bare se langt etter!